Kommentar til Camilla Steinum Hansen`s kronikk ”Tenner i fylket eller kommunen-spiller det noen rolle?
Innlegget er skrevet som et debattinnlegg til Aftenposten som svar til presidentens kronikk 24 mai.
Svar fra Aftenposten:" Dette var et godt innspill, men vi har dessverre ikke kapasitet til å publisere det."
Det er vel bare å erkjenne at det eneste offentligheten er interessert i når det gjelder tannhelse, er hvor mye det koster.
I kronikk i Aftenposten 24. mai advarer president i Den norske tannlegeforening mot regjeringens forslag om å flytte forvalteransvaret for tannhelsetjenesten fra fylket til kommunen. Hun mener stortingsmeldingen om kommunereformen har svakheter, og at norsk tannhelsetjeneste er så velfungerende at eventuelle endringer må begrunnes bedre.
Fremstillingen av den norske tannhelsemodellen som en ubetinget suksess, synes imidlertid litt unyansert.
Tannhelsetjenesten i Norge er delt i offentlig og privat sektor. Den offentlige tannhelsetjenesten (DOT) skal ta seg av utvalgte grupper som politikerne har bestemt skal ha et gratis tilbud, A: barn- og unge 0-18 år , B: Psykisk utviklingshemmede , C: Eldre og langtidssyke i institusjon og hjemmesykepleie , D: Ungdom som fyller 19 eller 20 i behandlingsåret, og E: Andre grupper som fylkeskommunen har vedtatt å prioritere.
I den øvrige befolkning har noen rett på refusjon fra trygdeverket ut fra spesifikke kriterier, ellers betaler voksne i Norge for egen tannbehandling.
Gruppene som er prioritert i DOT etter tannhelseloven har ingen rettigheter etter trygdeloven. De skal ha all sin tannbehandling utført og dekket av DOT. (Unntak kjeveortopedi)
Presidenten refererer til positive tall for tannhelse, pasienttilfredshet, tannlegedekning og andel av befolkningen som går regelmessig til tannlege. Det betyr ikke at dagens organisering av offentlige oppgaver er god nok. (Den gode tannhelsen skyldes faktisk i stor grad bruk av fluor). I mange fylker har det lenge pågått en sentralisering av offentlige tannklinikker. Små klinikker ute i kommunene er lagt ned og erstattet med større klinikker i mer sentrale strøk. Dette er økonomisk motivert, og i tillegg blir det lettere å rekruttere tannleger.
Resultatet er imidlertid økt reisetid for brukerne av gratistjenestene. Foreldre må ta fri fra jobben for å følge barn, mens eldre og syke i institusjon ofte er for syke til å reise og i realiteten ikke har noe tilbud.
DOT mottar penger til drift som rammetilskudd, og fylkestannlegen skal prioritere slik at oppgavene løses best mulig. Hvis ressursene ikke strekker til, skal gruppeprioriteringen følges. Barn og unge er altså pri.1. De blir riktignok innkalt regelmessig, men med stadig lengre intervall. Kun de med stort behandlingsbehov innkalles årlig, de resterende hvert 2. eller 3. år. Gruppe C pasienter blir ikke innkalt, men gis et tilbud i den grad det er kapasitet til det. I mange fylker har denne gruppen et rystende dårlig tilbud. Her er mange uløste oppgaver. Dersom denne gruppen ønsker å gå til privat tannlege, har de ingen trygderettigheter og må betale all behandling selv.
For meg er det derfor en gåte at de fleste offentlige tannklinikker tilbyr behandling til betalende pasienter under påskudd av at de har overskuddskapasitet. Det er stor sannsynlighet for at penger bevilget for å løse offentlige oppgaver blir brukt til å behandle betalende pasienter til subsidierte priser (i I 2012 ble totalt 190 677 voksne betalende pasienter behandlet i DOT. Økning fra 2008-2012: 12,7%).
Jeg tror ikke regjeringens forslag om å flytte forvalteransvaret fra fylke til kommune truer den norske tannhelsemodellen. Det kan bli en utfordring at noen kommuner forblir små, og derfor må overgangsordninger tilpasses nøye. Ansvaret for spesialisttannhelsetjenesten kan overføres til staten, underlagt fakultetene og/eller sykehusene. Dersom det opprettes nye regioner, kan ansvaret for spesialist tannhelsetjenesten få regional forankring.
Kommunal forankring av tannhelseansvaret kan åpne for alternative organiseringer av det offentlige tannhelsetilbudet. Pengene bør følge pasienten slik at det blir fritt behandlervalg også i tannhelsetjenesten. Det sikrer at pengene til prioriterte grupper når dem det gjelder og ikke brukes på andre oppgaver. I privat sektor er det fri prisfastsettelse . Pasienten risikerer å måtte betale et mellomlegg, men sikres i hvert fall sin del av pengene satt av til dette formålet.
Kommunene kan også legge de offentlige tannhelseoppgaver ut på anbud og lage avtaler med private tannleger om å utføre dem. Med et økende overskudd av tannleger er dette absolutt en realistisk mulighet.
Ved å overføre tannhelseansvaret fra fylke til kommune, får alle omsorgs oppgaver samme forankringsnivå. Dette vil også være en stor fordel.
Kari Odland
Leder i Praksiseierforeningen SPA